Oppdrett og moral

Noen tanker og erfaringer fra Rita Gulliksen

I forbindelse med jobben min som dyrepleier opplever man ofte ting til ettertanke og en av disse tingene er oppdrettere v.s. valpekjøpere. Gjennom årene har jeg opplevd å få en del telefoner om vanvittige tilfeller som vi oppdrettere i det stor og hele er ansvarlige for. Det er neimen ikke rart at ordet ”oppdretter” har fått en sur og emmen ettersmak for mange.

Det største tullet jeg hører er at hunden skal ha så godt av å ha et valpe kull ! Det finnes utrolig mange hunder der ute som overhode ikke er egnet til å bære frem eller ta seg av et valpekull.

Spørsmålene er forskjellige og erfaringene mange, men jeg får ofte henvendelse fra folk som ønsker og sette valper på tispa si. Det første jeg da gjør er å anbefale dem og ta kontakt med oppdretteren sin. Denne har de da som regel verken sett eller hørt noe til siden de hentet valpen…. Ikke har de kontakt med andre seriøse folk i rasen heller, som kan gi dem råd og veiledning. Men valper skal de på død og liv ha.

Hannhunden de har sett seg ut er gjerne en de har truffet på tur i området. De vet ikke engang hvor lenge tispa går drektig, men er klar over at det kan bli lukt og søl med valper innendørs. ( I de verste tilfellene vet de jo ikke engang om hundene de har paret er søsken, det eneste de har fått med seg er at de ikke er kjøpt på samme sted.)

Det som ofte hender er at de finner ut at dette var mer jobb enn moro, så de går lei og selger ofte valpene fra de er mellom 5 og 7 uker til den første som viser interesse. Gidder ikke og bry seg med å undersøke hva slags folk de selger til. (Et minstekrav mener nå jeg, valpen fortjener å få et godt liv.)

Ingen informasjon blir gitt da de ikke vet noe selv. Det eneste de får hør er kanskje at de er flinke til å stå i bånd eller hundegård, noe de må ellers så stikker de av. Kan hende de også er nøye på maten og liker best brødskive med leverpostei.

Jeg blir regelrett forbanna på slike folk, har de ikke forstått at det er levende små vesener de holder på med.

Men egentlig er det vel ”oppdretteren ” deres jeg skulle bli sinna på, eller ”oppdretteren” deres igjen som heller ikke har informert og fulgt opp og kanskje heller ikke var så nøye med hvem han solgte til.

Nå sier jeg ikke at det alltid er sånn. Det finnes mange flinke og seriøse oppdrettere og valpekjøpere der ute og av og til kan disse også bli lurt, men de gjør sitt beste. De jobber seriøst med og for sin rase og tar godt vare på sine valpekjøpere etter nøye å ha vurdert hvem de skal overlate ”barna” sine til. Det er heller ikke disse som er problemet.

Det er i den useriøse delen av ”oppdretterne” problemet ligger. Det er disse de sinna og fortvilte valpekjøperne snakker om, det er disse som ødelegger de forskjellige rasene og ofte fyrer opp under et gryende hundehat.

Har også fått telefon fra en oppdretter hvor tispa hadde fått bare en valp. Kunne jeg forstå hvorfor, for i de 9!!!! andre kullene hennes hadde det vært mellom 10 og 14 valper !!! ….. Må bare innrømme at eksplosjonen kom i min del av røret.

Etter min personlige oppfatning kan vi dele oss oppdrettere inn i tre kategorier:

Oppdrettere, produsenter og de som oppdretter et kull.

For å starte med de siste først:

Det er de som gjerne vil ha et kull på tispa, enten fordi de av en eller annen grunn tror den har godt av det eller at de synes det ville vært artig med valper i huset. Seriøsiteten varierer veldig, men de har ofte bare dette ene kullet når de oppdager at det faktisk kan være ganske slitsomt også.

Produsenter har stort sett valper for salg hele tiden. De har gjerne også flere raser, men ikke alltid. Det avles for fortjenestens skyld og det er alt som virkelig betyr noe.

Avls hannen brukes på rubb og rake, på egne for å spare penger og på alle andres for å tjene dem. Helt uten tanke for at de gjør rasen en bjørnetjeneste. Hunden kan være fin den, men det er ikke så morsomt den dagen du finner den igjen på alle stamtavler og ikke greier å komme utenom. Tispene blir behandlet som ”fødsels automater” og er interessante så lenge de kan få valper. De blir ofte satt kull på for ofte og for lenge. Kull av og til på hver løpetid og gjerne om de er både sju og ni år. Valpene blir gjerne født og oppvokst i egne ”hus” med minimalt tilsyn og omgang med mennesker.( Noe som ofte preger dem når de kommer til sine nye eiere.) Valpene blir solgt når man har gått lei eller trenger plassen til nestemann, ofte så tidlig som ved 6 , 7 uker. De blir gjerne bare solgt til alle som tar kontakt, uansett om de egner seg eller ikke. Informasjon og oppfølging er ofte svært mangelfull og den dagen valpekjøper har behov for hjelp, er interessen svært liten. Da med mindre de kan ta tilbake tispevalpen for så og sette valper på den. Disse har også mange tisper ute på fòr med uhyrlige fòrvertavtaler.

Og så har vi kategorien er oppdrettere. En god oppdretter er etter min mening en som planlegger sine kombinasjoner nøye, undersøker nøye hva som ligger bakom, om linjene passer og individene utfyller hverandre. Ser til at man unngår ”matador avl” og ikke ødelegger gen basen i rasen.

Dette er faktisk svært viktig dersom det senere skulle vise seg at hannhunden – ved dobling (når den da havner på samme linjer to eller flere ganger) viser seg for eksempel å være bærer av en arvelig sykdom.

(Det har faktisk skjedd - en sunn, flott hannhund som alle ville bruke - med det til følge at store mengder hunder faktisk i hele skandinavia måtte taes ut av avl. Mange oppdrettere satt igjen uten hunder de kunne avle på i det hele tatt og vi mistet en del av de gode som ikke orket å starte opp på nytt igjen. Det tar nemmelig tid å bygge opp et godt oppdrett.)

En god oppdretter har omsorg for tispen og valpene, har tilsyn og kontakt hele tiden. Ser til at de til enhver tid har hva de behøver av mat, ro og andre ting. Om man omgås dem hele tiden ser man fort om noe galt er fatt og kan hjelpe med en gang.

Lar dem få vokse og utvikle seg til harmoniske individer, godt tilpasset livet i en ny familie og sørger for at minst mulig av det de møter er nytt for dem. Dette er også en av grunnene til av valpene ikke skal selges for tidlig.

Dersom du føler at du blir forhørt eller snakket i senk når du ringer for å kjøpe en valp er dette et stort pluss og tyder som regel på at den du kjøper av er nøye med hvem de selger til og at de sitter inne med mye informasjon om rasen. De føler det er viktig at du vet hva du får og at du får den oppfølging du trenger. Det bør være en selvfølge at det er oppdretter du tar kontakt med når du har spørsmål eller trenger hjelp og det bør være en selvfølge at denne kan svare eller hjelpe så godt som mulig.

Det finnes ingen eksakt nedskrevne regler for hva en valpekjøper kan forvente av oss som oppdrettere, men vi har moralske/etiske regler som jeg synes vi bør følge.

Vi kan egentlig lure en ”grønn” person med veldig lyst på hund til og gå med på nesten hva som helst hvis vi vil. Men her er det moralen som bør stoppe oss. Sett opp en godt kontrakt som valpekjøper kan få lese og komme med innvendinger til.

Det viktigste er at alle parter har forstått og er fornøyd med hva som står der.

Dette gjelder alle slags avtaler, en god og lettlest kontrakt er viktig.

En valp skal være frisk og leveres med gyldig helseattest og være registrert i NKK.

Resten er egentlig opp til hver enkelt å bestemme, men de fleste leverer dem ID merket og forhåndsforsikret til de er 12 uker. Vaksine før 12 ukers alder er et stadig diskusjonstema og vil være det så lenge forskningen på området ikke kan gi oss et entydig svar på hva som er best.

Har valpekjøperen betalt full valpepris for hunden er det fullt og helt deres hund med alle rettigheter og det ansvar som følger med.

Skal vi tilføre heftelser, bør også prisen reduseres deretter. Det samme bør være tilfelle ved feil og mangler. For eksempel steinmangel eller lignende.

Ved fòrvertavtaler bør det ikke betales noen ting for hunden og det er spesielt viktig at forståelsen mellom oppdretter og fòrvert er klar. Det skal faktisk litt til for å forstå og godta at oppdretter nærmest til enhver tid kan komme og hente med seg hunden. Kommunikasjon er utrolig viktig begge veier, det er derfor greit at man har avtaler om at slikt skal varsles om i rimelig tid.

Pass også på at det er klare retningslinjer når det gjelder utgifter, hva som ligger på oppdretter og hva som ligger på vertsfamilien. Utgifter ang. parring og fødsel tar selvfølgelig oppdretter seg av. Kullet er oppdretters ansvar og det bør derfor være naturlig at denne også tar jobben det medfører å ha valpene. Det bør også gjøres oppmerksom på at vertsfamilien vil bli hundeløs fra ca. 6 uker til bortimot to måneder i forbindelse med valping. Alt avhengig av hvordan tispa takler det hele og om det er andre hunder i huset.

Det bør også komme klart frem i kontrakten hvor mange kull oppdretter skal ha på tispa før den uten vederlag overføres i fòrvertens eie. Dette er litt avhengig av rasen man har, men bør holde seg innenfor rimelighetens grenser. To kull er vel det vanligste, men har man en rase som kanskje ikke bør få mer enn to kull er vel ett en bedre løsning. Samtidig bør det også være med en klausul om hva som skjer dersom tispen får bare en eller to valper.

Det bør vel også sees på som en selvfølge at utstillinger som oppdretter melder på eller vil at hunden skal bli anmeldt til betales av denne.

Andre utgifter som et vanlig hundehold medfører, som fòr, årlige vaksiner og dyrlegebesøk vil naturlig falle på den som har hunden til daglig. Vi bør iallfall ikke være for urimelige i vårt krav til de som har tatt på seg denne oppgaven for oss, spesielt ikke når det gjelder hvor lenge de skal vente før de kan kalle hunden sin egen.

Det samme bør også gjelde der folk har hund i sameie med oppdretter. Få klare retningslinjer ned på kontrakten om hva og hvordan ting skal fordeles.

En god oppdretter vil alltid kunne gi deg den beste informasjon, både om sykdommer og andre særegenheter ved sin rase. Og være behjelpelig med råd og vink uansett hva det gjelder. Det skal være en trygghet i å ha en flink oppdretter å støtte seg til, noe som gjør at man kan ta lærdom og selv bli en god oppdretter en dag om man måtte ønske.